Han tenkte seg om, hvordan kunne han få fortalt hvor de var, han hadde jo ikke peiling selv? Men naboen nedenfor hadde jo bodd her en stund, kan hende han husket Jensen, trærne og mangel på sol? Kanskje han visste hvor de trærne hadde stått? Kunne hende han hadde hjulpet Jensen også? Eller kanskje han kunne kontakte Jensen og høre hvordan det så ut i skråningen, om det var noen hulrom eller dumper som ble dekket av grønnsværet?
Han ropte opp: «Husker du Jensen og trefellingen? Hun sa at Jensen hadde lagt nedpå et par, tre store trær fordi de skygget så. Hun tror vi er omtrent der nå?» «Ringer Jensen.» kom det ovenfra. «Ambulansen er på vei, skulle være her snart, kona kommer, hun er bedre til sånn trasking i ulendt terreng» «Håper det skjer noe snart, hun er blek og fryktelig sliten, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»
Han tittet bort på henne, Trainspotter lå så nær han kunne komme, og han håpet at det var til trøst for henne. Hun var i alle fall ikke alene lenger.
Han hørte noe, var det kona til naboen nedenfor? Han ropte ut. «Vi er her borte, Trainspotter er her også!» Et lite øyeblikk senere kom han på en idé, han kunne forsøke å brekke av en kvist og vifte med den. Reise seg orket han ikke, men det skulle vel la seg gjøre? Det raslet nedenfor dem og han ropte: «Jeg tror du må litt oppover, men jeg vet jo ikke. Jeg skal forsøke å få brukket av en gren og vifte med den.» Naboen nedenfor ropte igjen. «Jensen trodde det var en diger grop under to av trærne, han torde ikke gå ned for å dele stammen opp til ved, da han skar dem ned. Og ambulansen er på plass, kanskje de har noen tanker om hvordan vi skal få dere opp.»
Det kom lyder ovenfra som fortalte at ambulansen svingte inn foran huset, sirenene døde ut. Trainspotter og Marmaduke forsvant som olja lyn da de hørte sirenene. Han greide å brekke av en gren, men så til sin sorg at den skilte seg ikke særlig ut fra de andre grenene som beveget seg i den lette vinden. Han tenkte og tenkte, T-skjorten! Kanskje han kunne få den av, han hadde jo klart jakken, kunne feste den til grenen. Illrød som den var, skilte den seg godt ut fra alt det grønne. Han rev og slet og klarte i alle fall å få revet løs en bit. T-skjorten hadde fått litt medfart da han falt. Han plundret, dro og strevet og glemte nesten de som ropte og lette. Der hadde han fått bundet T-skjortebiten til grenen og ropte opp. «Se etter noe rødt, jeg har bundet en bit av T-skjorten min til en gren, jeg klarer ikke å reise meg ordentlig opp, men strekker meg så langt jeg kan.»
«Ser’n» ropte naboen nedenfor, «men hvordan i all verden har dere havnet der? Der er det ikke noen sti, stakkars folk som skal få dere opp, det blir ikke lett.»
Hun løftet på hodet: «Var det sirener? Kommer noen?» Stemmen var matt. «Ja, de er her endelig, skulle vel ikke ta så lange tiden nå.» Han forsøkte å lyde optimistisk, selv om han var redd for hvordan det sto til med henne. «Fryser du fortsatt? Jeg kan forsøke å få lagt T-skjorten min over deg?» Hun mumlet noe. Det lød som ikke kald – ikke skal eller noe. «Hva sa du?» «Ikke kald».
Herregud, tenkte han, dette høres ikke bra ut. Han ropte oppover: «Er det noen som snart er hos oss? Hun fryser ikke lenger, dette er skummelt synes jeg.»
«Kan du komme deg nærmere henne?» En stemme han ikke kjente ropte. «Og hold grenen med T-skjorten opp, slik at vi har noe å se etter, det er temmelig tett vegetasjon her og det skal være en grop med to falne trær over + dem som har falt av seg selv. All vegetasjonen dekker så mye. Ser du noe som kan hjelpe oss?»
Han vrikket og vred på seg, men foten var så inn i helvete vond, knekkede kvister skrapte rygg og armer, det begynte å gynge for ham, om det var innbilning eller om det virkelig gynget, var han ikke sikker på. Han ropte. «Kommer ikke nærmere, det gynger. Er T-skjorten fortsatt synlig? Jeg får den ikke høyere opp. Hva gjør jeg nå?» «Ligg stille, ikke gjør noe overilt, vi forsøker å komme nedenfra, sammen med fruen, hun har sett det røde og tror hun kan guide oss.» «Noen minutter nå, så er de der,» hojet naboen nedenfor, «kona er ram til å ta seg frem. Hun får nok sendt dem på rett vei.»
Det ble relativt stille, noen snakket sammen oppe på Jensens eiendom, men han kunne ikke høre hva som ble sagt. Det raslet og rislet i blader og grener, men han så ikke noen. Han føle seg så maktesløs og dum, tenk om han hadde tenkt litt før han ruset avsted. Heldigvis hadde Marmaduke og Trainspotter kommet tilbake, de forsøkte å komme så nær henne som mulig. Han håpet at det gjorde henne godt.
